Kyst og havstrand
Norge har en 57000 km lang kystlinje hvor Ørsta utgjør
en liten del av denne. Kommunen har tilsammen ca. 130,5 km med strandlinje
og ca. 128 km2 med sjøområder. Sjøområdene
domineres av fjordlandskap. Det følger av dette at havstrand/kyst
er en utbredt hovednaturtype som danner en kantsone mellom sjø
og land i kommunen. Spesielle miljøfaktorer for denne hovednaturtypen
er saltpåvirkning, bølgepåvirkning, fysisk slitasje
og tidevannsendringer. Her inngår arter som er tilknyttet sjøen
og arter som er tilknyttet land, arter med høy salttoleranse
og arter som tåler neddykking. Et felles kjennetegn for slike
kantsoner er at det ofte inngår mange arter her. Det er derfor
en viktig hovednaturtype for opprettholdelsen av biologisk mangfold.
Prioriterte naturtyper som inngår her er i følge DN (1999)
sandstrender, undervannsenger, sanddyner, strandenger og strandsumper,
tangvoller, grunne strømmer, brakkvannsdeltaer, brakkvannspoller
og kalkrike strandberg. I et nasjonalt perspektiv trues disse naturtypene
ofte av utbygging av industri, vei, båthavner, boligfelt og hyttefelt.
Kyst og havstrand i Ørsta
Strandsonen
i Ørsta er preget av storsteinet strand og svaberg, særlig
langs Hjørundfjorden er lange strekninger preget av loddrette
berg som stuper rett i sjøen. Områder i Ørsta som
er undersøkt i forbindelse med verneplan for Kyst og Havstrand
(Holten et al. 1986):
(1) Osestranda: Stranda vest for utløpet av Storelva
i Ørsta. Lokaliteten er sterkt påvirket grunnet den nære
beliggenheten til Ørsta sentrum og campingplassen, det botranisk
mest verdifulle er en fin sonering av tangvolltyper.
(2) Storelvas utløp (Ørsta): Særlig verdifull
grunnet soneringen mellom brakkvannsenger med fjøresivaks Eleocharis
uniglumis, via flere fuktengtyper til gråorskog ved Holmane.
Denne type sonering er lite forekommende i resten av fylket. En sjelden
planteart er påvist i området, saltstorr Carex vacillans.
Området har også funksjon som et viktig næringssøksområde
for vannfugler året rundt, og henger funksjonsmessig sammen med
de dyrkede arealene langs Storelva siden mange vadefugler pendler mellom
stranden og markene. Lokaliteten er sterkt påvirket, bl.a. med
båttrafikk (småbåthavn på østsiden av
elveutløpet), og kun den vestre delen av elvedeltatet kan sies
å ha en nokså intakt utforming.
(3) Øyevika - Norangsvika: Begge sider av utløpet
av Norangselva. Grov grusør på begge sider av elva med
fuktig mark og smådammer på vestsiden. Elveutløpet
er påvirket av elveforbygninger på begge sider. Gråorskog
vokser langs elva. Botanisk er en stor forekomst av krypkvein Agrostis
stolonifera av størst verdi, men området er også
viktig som leveområde/næringssøksområde for
vannfugl (gråhegre, ender, måker) og oter.
Brakkvannsdeltaer opptrer der det løper elver ut i sjøen.
I Ørsta utgjør disse en spesielt karakteristisk og viktig
naturtype i fjordstrøkene der elveutløp dominerer fjordbunnene.
Fylkesdelplan for elveoslandskap i Møre og Romsdal (Fylkesmannen
i Møre og Romsdal 1994) omfatter tre elvemunninger fra Ørsta
i klasse 1 (mest prioriterte) og tre i klasse 2 (resten av elveoslandskapene
definert som utvalgte i rapporten). Munningen av Ørstaelva som
danner et betydelig delta der brakkvannspåvirkningen er merkbar
opp til Holmane. Deltaområdet med botaniske og ornitologiske verneinteresser
er omtalt i flere konsekvensutredningsdokumenter, både i forhold
til lokalisering av idrettshall i Holmane (Ørsta kommune 1996)
og alternativ vegtrasé Grepa-Ose (Wangen 1994).