Skog i regionen
I Møre og Romsdal utgjør løvskog 48% av skogsarealet,
36 % er furu og granskog (i hovedsak plantet) dekker de resterende 16
% (Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1998). På 1700-tallet
fantes det så og si ikke gran i Møre og Romsdal. I det
siste århundret har det skjedd en sterk dreining i bruken av skogen.
Treslagskifte til innførte barskogsarter som vokser raskere enn
de stedegne er blitt vanlig, rask og høy produksjon er satt i
fokus. Dette medfører driftsmetoder som flatehogst og økt
bruk av maskinelt utstyr. Skogsplanting foregår som regel på
de høyeste bonitetene (mest produktive områdene),
som i utgangspunktet har den høyeste diversiteten både
av treslag og andre planter. Mange arter knyttet til gammel skog er
sårbare fordi disse er avhengige av kontinuitet for å formere
eller etablere seg i et område. Kontinuitetsskoger er særlig
verdifulle i en biologisk mangfold sammenheng. Med en kontinuitetsskog
menes en skog som er gammel og relativt upåvirket av inngrep,
og finnes på steder som er relativt beskyttet mot stormfellinger
og skogbranner.
Verdifulle naturtyper i forbindelse med skog er i følge DN (1999)
rik edelløvskog, gammel edelløvskog, bjørkeskog
med høgstauder, kalkskog, gråor-heggskog, rikere sumpskog,
gammel lauvskog, kystgranskog, kystfuruskog, bekkekløfter, brannfelt,
og gammelskog/urskog.
Skog i Ørsta
I Ørsta er det hovedsakelig løvskogslier som dominerer
i kombinasjon med planteskogsfelt. Bjørk er ofte det dominerende
treslaget, men treslag som rogn, gråor og osp er vanlige. På
gunstige lokalklimatiske lokaliteter domineres skogsbildet av edelløvtrær
som alm, hassel, ask og platanlønn, mer sjelden med innslag av
lind, bøk og eik, kristtorn og barlind. Feltsjiktet i slike skogstyper
er dominert av varmekjære arter som krever fuktighet og god næringstilgang.
Flere områder med edelløvskog er med i verneplan for edelløvskog
i Møre & Romsdal [Les
mer].
Furu er det naturlige bartreslaget i landsdelen, men det finnes lite
furuskog i kommunen. Gran, derimot, har blitt innført og plantet
over store arealer.
Rik edelløvskog er utbredt
i fjordliene i Ørsta, bla viktige utforminger av alm-lindeskog,
gråor-almeskog, kysthasselkratt og or/askeskog. Forekomster av
kristtorn på Raudøya og barlind på Barlindneset er
de største og mest vitale i fylket.
Rik edelløvskog forekommer særlig i bratte lier langs Hjørundfjorden,
da gjerne som alm-lindeskog med en østlig utforming (Gaarder
et al. 2001). 9 områder langs
Hjørundfjorden ble undersøkt hvorav 3 ble foreslått
vernet. Viktig grunnlagsmateriale for utvelgelsen av områder langs
Hjørundfjorden og Storfjorden ble presentert av Folkestad &
Bugge (1988).
Gammel edelløvskog forekommer
vanligvis i bratte lier som ikke har vært dyrket opp, fra fjordnivå
og opp til ca. 400-500 moh. Almetrærne i slike lier på Vestlandet
bærer ofte preg av styving, men det er usikkert i hvilken grad
det finnes nevneverdige forekomster i Ørsta.
Gråor-heggeskog og rikere
sumpskog i Møre & Romsdal er såpass like som naturtyper
og er derfor slått sammen til en kategori (Gaarder et
al. 2001). Typen opptrer ofte som flommarkskog i flate dalbunner.
Den største og best undersøkte forekomsten finnes i tilknytning
til Holmane ovenfor utløpet av Ørstaelva. Området
har også viktige ornitologiske og botaniske forekomster (Barlaup
1992, Wangen 1994, Ørsta kommune 1996, Kjoberg & Larsen 1998,
Pettersen & Hallaråker 2001).
Gammel boreal lauvskog omfatter ulike
typer skog der innslag av edelløvarter stort sett mangler. Denne
naturtypen er vanlig i fjordstrøkene og domineres av bjørk,
selje og rogn. Stor forekomst av døde trær er typisk i
slike skoger og er viktig for biomangfoldet.