Biologisk mangfold

Den største trusselen mot bevaring av det biologiske mangfoldet er nedbygging og bruksendring av arealer. I dag reduseres arealene av alle slags naturtyper i raskt tempo, men det er visse naturtyper som reduseres arealmessig hurtigere enn andre, f.eks. har myrer og andre våtmarker blitt drenert til jordbruksformål eller industriformål, og mange naturenger og ferskvann har blitt oppgjødslet.

Bevaring av biologisk mangfold er en viktig prosess da biologisk mangfold er grunnlaget for mye av vår naturarv, vårt levegrunnlag og vår fremtid. For mange er en mangfoldig natur, i tillegg til å være grunnlag for næring, også en kilde for opplevelse, inspirasjon og rekreasjon. Mangfoldet bør også opprettholdes på det grunnlag at naturen har en egenverdi som ingen har rett til å utrydde.

For de fleste naturtyper mangler det kvantitative data på arealfordelingen og utviklingen i denne fordelingen, dvs. det foreligger ikke oversikt over hvilke naturtyper som endres drastisk arealmessig sett. Uten en slik oversikt blir det vanskelig å gjennomføre en helhetlig forvaltning av vårt biologiske mangfold. En annen viktig trussel mot opprettholdelse av biologisk mangfold er fragmentering av naturtyper. For opprettholdelsen av livskraftige bestander kreves det et visst minimumsareal for en videre positiv utvikling.

Det siste århundret har vi pga. industriutvikling, boligbygging, vei- og jernbaneutbygging og intensivert skogbruk fått en kraftig reduksjon av større, sammenhengende naturområder i Norge (DN-rapport 5a, 1992). I tillegg til endring og ødeleggelse av vår natur skaper også langtransportert luftforurensing problemer for opprettholdelsen av biologisk mangfold her i landet. Det kan føre til forsuring av vann og jordsmonn som igjen kan føre til reduksjon av artsantallet innen visse områder. Utrydning av arter er en ekstrem konsekvens av reduksjon av biologisk mangfold. På verdensbasis estimeres det at det utryddes omlag 30 000 arter planter og dyr hvert år. Tap av arter er en irreversibel prosess.

Forvaltning av områder som er spesielt viktige for biologisk mangfold bør skje ut i fra langsiktige målsetninger i et nasjonalt perspektiv. For at en slik målsetning skal føre riktig frem er det viktig å gjennomføre en bærekraftig forvaltning av naturressursene innen hver kommune.

Formålet med denne rapporten er å gi en status for kunnskapsnivået om det biologiske mangfoldet i Ørsta kommune. Rapporten er et produkt av innhenting og sammenstilling av eksisterende kunnskap om naturfaglige forhold.

Den tematiske gjennomgangen indikerer at kunnskapsnivået varierer mye mellom de ulike deltema, dvs. kunnskap om forekomst og fordeling av naturtyper, samt kunnskap om de ulike artene. Rapporten er ajourført pr. april 2001. Med oppstart på en systematisk kartlegging av kommunens naturtyper sommeren 2001, er rapporten også et viktig arbeidsgrunnlag for et målrettet og effektivt kartleggingsarbeid. Resultatene fra dette arbeidet vil foreligge i ny rapport.

Definisjoner og oversikter

Biologisk mangfold kan defineres som den totale variasjonsbredden i den levende naturen. Dette mangfoldet kan deles opp i tre nivåer;

1) variasjon av livsmiljøer, økosystemer eller naturtyper
2) variasjon av arter og
3) genetisk variasjon innen en art.
For tiden er det naturtyper og arter som har størst fokus når det gjelder kartlegging i den enkelte kommune (DN 1999a).

Biodiversitet er et begrep som ofte brukes i forbindelse med biologisk mangfold og kan defineres som forholdet mellom antall arter og antall individer av hver art i et område. Biodiversiteten er høy hvis man finner mange arter med forholdsvis like mange individer per art i et område, mens den er lav hvis en art dominerer mhp. antall individer.

Artsmangfold brukes synonymt med artsrikdom og omfatter antallet arter i et område.

Bærekraftig utvikling er et begrep som står sentralt i debatten om sammenhengen mellom økonomisk vekst og naturressursene som gir grunnlag for veksten. I realiteten kan bærekraftig utvikling sees på som en kvalitetsbeskrivelse på forholdet mellom miljø og samfunn.

Hovednaturtyper er et begrep som benyttes om større arealer i et landskap som har klare felles elementer, som f.eks. skog hvor trær er et felleselement.

Naturtyper er en finere inndeling av hovednaturtypene og er basert på vegetasjonstyper. De rommer inndeling i underkategorier, eksempelvis kan skog deles opp i ulike skogstyper som f.eks. edelløvskog, barblandingsskog, fjellskog mm. DN bruker dette begrepet tildels synonymt med "økosystem".

Vegetasjonstyper er et begrep som beskriver abstrakte fellesenheter av plantearter som opptrer mer eller mindre utbredt sammen. Ved samme ytre økologiske forhold vil en i forskjellige geografiske områder finne tilnærmelsesvis lik floristisk artssammensetning, dvs. samme vegetasjonstype. De kan sees på som en litt mer spesifikk inndeling av naturtypene. Vi deler gjerne vegetasjonen opp i strukturelle enheter; tresjikt bestående av treartene, busksjikt bestående av buskartene, feltsjikt bestående hovedsakelig av urter og graminider, og bunnsjikt bestående av moser og lav, når vi beskriver en vegetasjonstype. Feltsjiktet er vanligvis det mest artsrike og iøynefallende sjiktet.

Habitat kan beskrives som levestedet til et individ, plante, dyr eller mikroorganisme, dvs. individets "adresse".

Nøkkelbiotop er en biotop eller et levested som kan forventes å være av stor betydning for opprettholdelsen av artsmangfoldet, f.eks. gammel skog med flerdelt struktur og mye død ved.

Rødlistearter - kategorier

Det er laget en nasjonal liste over antatt truede arter i Norge, den norske rødlisten, av Direktoratet for Naturforvaltning (DN 1999 b). Denne inneholder 1839 arter pr. i dag. Reviderte lister for fugl og biller foreligger. Kategoriinndeling for truede arter i Norge ser slik ut:

Direkte truet (Endangered, E): Arter som er direkte truet og som står i fare for å dø ut i nærmeste framtid dersom de negative faktorene fortsetter å virke.
Sårbar (Vulnerable, V): Sårbare arter i sterk tilbakegang, som kan gå over i gruppen "direkte truet" hvis de negative faktorene fortsetter å virke.
Sjelden (Rare, R): Sjeldne arter med små bestander som ikke er direkte truet eller sårbare, men som likevel er i en utsatt situasjon pga. at de finnes i begrensede geografiske områder eller har en liten bestand.
Hensynskrevende: (Declining care demanding species, DC): Hensynskrevende arter som ikke tilhører kategori E, V eller R, men som pga. tilbakegang krever spesielle hensyn og tiltak.
Bør overvåkes: (Declining, monitor species, DM): Omfatter arter som har gått tilbake, men som ikke regnes som truet. For disse artene er det grunn til overvåking av situasjonen.
Overvåkes: (Declining, monitor species, DM): Omfatter arter som har gått tilbake, men som ikke regnes som truet. For disse artene er det grunn til overvåking av situasjonen.

Indikatorart brukes synonymt med signalart og med dette menes en art som stiller spesielle krav til miljøet den vokser i. Dermed kan den gi indikasjoner om kvaliteten til miljøet i det området arten lever i.

Biologisk mangfold i Norge

Arbeidet med å ta vare på biologisk mangfold har pågått lenge i Norge, bl.a. ved gjennomføring av en rekke tematiske verneplaner (myr, edelløvskog, barskog, våtmark mm). I det siste har det i enda sterkere grad vært satt fokus på vern av biologisk mangfold, en forvaltningspolitikk tilknyttet Rio-konvensjonen fra 1992. Etter at Norge ratifiserte Rio-konvensjonen i 1993 har regjeringen fulgt opp denne med flere stortingsmeldinger. Disse legger retningslinjer for en bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold, som skal oppnåes gjennom vedtatte nasjonale strategier og virkemidler (se Stortingsmelding 58, "Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for fremtiden.", 1996-97). I denne forbindelse holder Direktoratet for Naturforvaltning (DN) på å utarbeide en kartleggingsmetode av viktige arealer for biologisk mangfold. Sentralt i denne kartleggingen står registrering og kartlegging av naturtyper (se definisjon ovenfor). Prioriterte naturtyper omfatter i følge DN bl.a. kulturlandskap, kantkratt, kystgranskog og furuskog, strandeng, sanddyner, tangvoller og kalkrike strandberg (DN 1999).

Biologisk mangfold i Møre og Romsdal

Møre og Romsdal er et fylke med stor spennvidde i naturen fra kyst til fjell. Det finnes mange gradienter som igjen gir et stort mangfold av naturtyper i fylket. Grensen for den nordboreale sonen går ved Trondheimsfjorden, dvs at her møtes nordlige og sørlige floraelementer og vegetasjonstyper, og følgelig har regionen et særlig stort biologisk mangfold.
Arbeidet med kartlegging av biologisk mangfold i fylket har pågått lenge og har særlig vært knyttet til de tematiske verneplanene (se også seinere i rapporten). Det er også nylig laget en rapport som omhandler rødlistearter i Møre og Romsdal (Fylkesmannen i Møre og Romsdal, 1998). Denne tar for seg 28 plantearter, 133 sopparter og 30 lavarter som fremstår som truede, sårbare, sjeldne eller hensynskrevende.
Når det gjelder den enkelte kommune var det Molde som først var ute i fylket med å kartlegge deler av det biologiske mangfoldet i kommunen (Jordal & Gaarder 1995 a, Jordal & Gaarder 1995 b). Etterhvert har mange kommuner kommet etter og arbeidet er i gang i alle fylkets kommuner. Rapporten som omhandler Molde (del 1 og del 2) gir en grundig bakgrunnsinnføring i biologisk mangfold-problematikken. Den gir også en grundig statistisk oversikt over mange deltema både på landsbasis og fylkesbasis. Vi ser ingen grunn til å gjenta all den informasjonen her og viser til rapporten for en mer utførlig beskrivelse av de enkelte temaer omhandlende Møre og Romsdal.
Videre er det nylig kommet ut en fylkestilpasset guide for kartlegging av naturtyper for Møre og Romsdal (Gaarder, Holtan & Jordal, 2001). Av de 56 prioriterte naturtypene er det utarbeidet fylkestilpasset faktaark for 24 av disse.

Biologisk mangfold i Ørsta

Kommunene spiller en sentral og viktig rolle i forvaltningen av arealer gjennom Plan- og bygningsloven. Kommunene har også myndighet til å treffe avgjørelser etter sektorlover for jord- og skogbruk og miljø- og arealforvaltning. Et hovedmål i alle kommuneplaner bør være en arealforvaltning basert på en bærekraftig utvikling, jfr. St. meld. 46 (1988-89) "Miljø og utvikling", som har som delmål å sikre større natur- og friluftsområder samt økologisk viktige arealer i utbygningsnære områder.
Kartlegging av viktige arealer for opprettholdelse av det biologiske mangfoldet er et viktig ledd i en slik bærekraftig forvaltning av naturressursene i den enkelte kommune. Stortingsmelding 58 (1996-97) slår fast at alle landets kommuner skal ha kartlagt sitt biologiske mangfold i løpet av år 2003. En slik kartlegging er altså ment å være et hjelpemiddel for å opprettholde det biologiske mangfoldet og dets verdier

Det foreligger allerede en god del kunnskap om det biologiske mangfoldet i Ørsta kommune. Kildene for slik kunnskap spenner over et stort register, fra mer systematiske arbeider knyttet til tematiske verneplaner (eksempelvis for myr, edelløvskog, våtmark, barskog) til mer generell informasjon fra enkeltstående undersøkelser. En del artsregistreringer foreligger også som resultat av disse undersøkelsene, men disse er ennå ikke forsøkt systematisert. Noe data foreligger også i forbindelse med planutredninger der natur og miljø har vært utredningstema.

Når det gjelder status for enkeltarter eller artslister for hele kommunne så foreligger ingen sammenfattende lister for de ulike taxonomiske gruppene, eks. for alger, sopp, moser, amfibier, insekter og diverse andre organismegrupper i kommunen. Enkelte av disse tgruppene er svært artsrike og ajourførte oversikter vil omfatte et betydelig tillegg i registreringsoversikten over artsmangfoldet.
I et slikt videre registreringsarbeid er det viktig med kvalitetssikring slik at man for ettertiden med sikkerhet kan nyttiggjøre seg av den innsamlede informasjon og eventuelt bygge opp en database. Med kvalitetssikring menes at innsamlet materiale/registrering blir verifisert av fagfolk enten ved at materiale oversendes forskningsinstanser eller universitet/høgskoler eller ved at fagfolk utfører registreringene.

Trusler mot bevaring av biologisk mangfold

Menneskelige aktiviteter og prosesser påvirker naturen i forskjellig grad. Alle slags inngrep medfører enten reversible eller irreversible konsekvenser. Som oftest vil et inngrep inneholde elementer av begge typer konsekvenser. Nedenfor beskrives en rekke slike vanlige aktiviteter og inngrep.

Utbygging og endret arealbruk

Utbygginger til industri- og boligformål eller veiutbygginger påvirker ulike naturtyper i forskjellig grad. Bolig- og industriutbygginger berører som oftest konsentrerte arealer i lavereliggende områder. Veiutbygging berører vanligvis langt flere naturtyper fordi en vei skjærer gjennom terrenget uavhengig av topografiske eller vegetasjonsmessige forhold.

Forurensing

Sanitært avløp: Det er et formulert mål fra Miljøverndepartementet at ingen utslipp skal gå urenset i sjø eller vassdrag innen år 2000. Om dette er oppnådd i Ørsta vites ikke.

Landbruk: Denne forurensingen skyldes hovedsaklig to typer utslepp, nemlig 1) punktutslipp fra gjødselkjeller, siloanlegg, melkerom etc. og 2) arealavrenning. Arealavrenning skyldes hovedsakelig gjødsling, men også oppdyrking og jorderosjon virker inn.

Avfall: Volda og Ørsta Reinhaldsverk har utarbeidet en egen avfallsplan som er godkjent av begge kommuner. Denne forutsetter at kildesortering og gjenvinning skal være retningsgivende for avfallsløsningen i de to kommunene.

Fra industrier m.m.: Industrien i Ørsta omhandler for det meste møbelindustri, plastindustri og mekanisk industri. Disse bedriftene er konsesjonspliktige og har dermed egne utslippsløyver som SFT er kontrollorgan for.

Havbruk: Denne type forurensing innebærer flere faktorer som f.eks. utslipp av antibiotika og kjemoterapeutika, spredning av fiskesykdommer, forurensing av organisk materiale og rømming og genblanding som skader villfiskstammene.

Luftforurensninger: Denne type forurensing deles ofte i to typer: 1) langtransportert og 2) lokalprodusert. I Ørsta er det registrert en økning i skadene etter langtransportert forurensing. Berggrunnen i kommunen gir liten bufferkapasitet og man må være på vakt over en videre negativ utvikling. Lokale utslipp til luft i kommunen er ikke fullstendig kartlagt, men regnes for å være relativt lav, dog høyest i Ørstaområdet.

Jakt, fiske og fangst

Jakt og annen form for innhøsting av naturressurser påvirker artene vi etterstreber, samt dynamikken i økosystemene de tilhører. Dette er særlig tilfelle dersom forvaltningen av enkeltarter tar ekstreme veier, som f.eks. opprettelse av soner hvor etablering av store rovdyr ikke er ønsket. Økosystemer uten toppredatorer vil få kunstig store tettheter av hjortevilt og små- og mellomstore rovdyr, som igjen påvirker flora og fauna på en annen måte enn om toppredatorene hadde vært til stede.

Ørsta er den største hjortekommunen i Møre og Romsdal, og et stort antall trekkveier samt andre områder viktige for hjort er registrert i kommunens naturbase. Kommunen har et relativt stort antall vassdrag med viktig funksjon for anadrom laksefisk, dvs. laks og sjøørret. Det foregår et utstrakt sportsfiske i sommerhalvåret etter disse artene.

Innføring av nye/fremmede arter

Innføring av nye arter kan ofte føre til endringer i økosystemer og i verste fall true opprettholdelsen av stedegne arter. Oftest oppstår negativ påvirkning av lokal flora og fauna som et resultat av predasjon, konkurranse, spredning av sykdommmer og parasitter eller hybridisering. Gjennom konvensjonen om biologisk mangfold (Rio-konferansen 1992) forplikter landene seg til å hindre innføring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, habitater eller lokale arter (Tømmerås 1994). Denne konvensjonen ble rettskraftig 29. des. 1993.

Når det gjelder plantene som er innført er de ofte blitt introdusert via jordbruk og hagebruk. Nedenfor er det nevnt eksempler på arter som er introdusert i Møre og Romsdal og som kan representere en trussel for naturlig forekommende naturtyper og arter i fylket.

Platanlønn (Acer pseudoplantanus)
Platanlønn er en innført art på Vestlandet og formerer seg nå sterkt i visse områder. Den ser ut til å utkonkurrere mange av de stedegne lauvtrærne, da særlig de varmekjære. Platanlønn er vanlig forekommende i mange av løvskogsliene i Ørsta.

Sitkagran (Picea sitchensis)
Noe siktkagran inngår i plantefeltene i kommunen, men denne vestlige arten (vestlige N-Amerika) er ikke dominerende i noen områder.

Gran (P. abies)
Det aller meste at granen som er plantet i Ørsta er vanlig gran P.abies. Av et areal på 94.500 da. produktivt skogsareal i kommunen er 34 % kulturskog, omtrent utelukkende tilplantet med gran. I enkelte områder er det gjort betydelige vindskader på plantefeltene, særlig etter orkanen 1.1. 1992. Totalt ble anslagsvis 77.000 kubikk i hogstklasse 3-4 lagt ned av denne orkanen (Svein Havåg pers med.)

Lerk (Larix decidua)
Lerk forekommer spredt som tuntrær eller i små enkeltforekomster i skogslier, men må sies å være lite fremtredende i skogsbildet i Ørsta.

Buskfuru (Pinus mugo)
Buskfuru er opprinnelig en middelhavsart som er plantet mange plasser på Vestlandet, spesielt langs den ytre kyst. Trolig fraværende eller lite framtredende i Ørsta.

Lupiner (Lupinus spp.)
Lupiner er opprinnelig en nord-amerikansk slekt, og minst tre arter av disse karakteristiske hageplantene er under spredning i Norge. Hagelupin Lupinus polyphyllus er den desidert vanligste (Elven & Fremstad 2000), og forekommer også vanlig, særlig langs veikanter, i Ørsta.

Rynkerose (Rosa rugosa)
Arten er vanlig forekommende på gjengroende mark flere steder i kommunen.

Iberiaskogsnegl (Arion lusitanicus)
Sneglearten kommer opprinnelig fra Spania og Portugal og har trolig blitt innført i Norge sammen med planter og jord. Arten spiser for det meste plantemateriale, men kan også spise andre snegler. Den har stor formeringsevne og har flere steder i landet utkonkurrert svart skogssnegl og andre stedegne sneglearter. Arten er vanlig flere steder lenger sør på Vestlandet, men det er uklart hvor vidt den har etablert seg på Ørsta.

Mink (Mustela vison)
Minken er et nord-amerikansk mårdyr som ble brakt til Norge i 1927 i forbindelse med pelsdyroppdrett. Etter få år hadde flere av dyrene sluppet ut i fri natur. I store deler av landet, fra kysten til høyfjellet, har minken økt kraftig i antall, men lokale bestander ser ut til å variere mye i størrelse over tid. Lokalt har dette hatt negativ innvirkning på andre arter, i første rekke kolonihekkende sjøfugl som teist, måker og terner.

Jordbruk og skogbruk

Jordbruk har en negativ påvirkning av biologisk mangfold først og fremst ved at den opprinnelige naturtypen, oftest naturlige enger eller myrområder, går tapt ved oppdyrking. I våre dager er stort sett alt lavereliggende areal som egner seg for oppdyrking allerede gjort om til jordbruksland, og de opprinnelige naturtypene som f.eks. ”intakt lavlandsmyr”, ”intakt høgmyr” og ”rikmyr” er i dag sjeldne og derfor prioriterte naturtyper ved kartlegging av biologisk mangfold (DN 1999).

På samme måte er skogbruket, i særlig grad ved treslagskifte til gran, en medvirkende faktor til å redusere det biologiske mangfoldet blant skogstilknyttede arter. Monokulturer av gran slipper lite lys gjennom til bakkenivå, og lysmangel kombinert med sur barnålhumus gjør at svært få plantearter overlever under disse forholdene. Busk- og feltsjiktet forsvinner nærmest helt, og marksjiktet domineres av et fåtall tolerante moser. Diversiteten av evertebrater og fugl reduseres i takt med diversiteten av treslag og andre plantearter (eks. Håland 1985).

Forstyrrelse fra ferdsel og friluftsliv

I tillegg til fysiske inngrep vil også menneskelig tilstedeværelse/tråkk i naturen kunne påvirke biologisk mangfold. Særlig sky og arealkrevende fugle- og dyrearter kan bli skadelidende dersom turstier o.l. kommer for tett opptil reirtrær eller andre viktige leveområder. Et særlig stort problem lokalt på kysten er båtliv og opphold på land i hekketiden. Er man uvant med å tolke adferden til varslende sjøfugler som tjeld, måker og terner kan egg og unger bli skadelidende. I verste fall kan hele hekkesuksessen i en sjøfuglkoloni ødelegges ved et menneskelig besøk på et ugunstig tidspunkt.
For plantelivet sin del vil fysisk slitasje fra stier og annet tråkk kunne skade vegetasjonen. Ferdsel med terrenggående kjøretøyer, særlig dersom disse krysser myrpartier, kan være mer skadelig enn de fleste er klar over. Et enkelt hjulspor gjennom en myr kan drenere store deler av myren i en slik grad at de hydrologiske forholdene endres nok til at enkelte plantearter forsvinner helt fra lokaliteten.