Kulturlandskap

Det finnes mange forskjellige definisjoner av kulturlandskap og disse kan hovedsakelig grupperes i tre hovedgrupper etter Jones (1991):

1) Kulturlandskap er det menneskeformede eller menneskepåvirkede landskap. Menneskets rolle i utformingen av landskapet står i fokus.

2) Kulturlandskap er verdifulle trekk eller elementer som er truet i det nyere menneskeskapte landskapet. Enkelte kulturlandskapstyper har kvaliteter og/eller verdier som er i ferd med å gå tapt. Denne definisjonen setter fokus på det gamle jordbrukslandskapet.

3) Kulturlandskap er elementer i landskapet som har betydning for en gruppe mennesker i en bestemt kulturell eller sosioøkonomisk sammenheng. “Kulturlandskapet” er avhengig av individuelle erfaringer og sosialt betingede forventninger.

I 1991 nedsatte Miljøverndepartementet et utvalg med ansvar for en nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap. Det ble da tatt utgangspunkt i de to første definisjonene skissert ovenfor. I følge DN (1994) skal alle eller noen av de følgende kriterier karakterisere et slikt landskap: kontinuitet, representativitet, særpreg, sjeldenhet, mangfold, inngrep/påvirkning og helhetlig landskap. De mest verdifulle områdene er dem som tilfredsstiller alle kriteriene. Det skal taes hensyn til såvel økologiske som kulturhistoriske verdier. Videre finnes støttekriterier som verdi for friluftsliv, tilgjengelighet og tettstedsnærhet, undersøkelses/forsknings-virksomhet, pedagogisk verdi, hevd, tilstand, skjønnhet/estetisk verdi og symbol- og identitetsverdi. Disse skiller mellom verdifulle områder ytterligere.

I Møre og Romsdal er det registrert ni større sammenhengende områder som karakteriseres som viktige kulturlandskap i nasjonal målestokk (DN-rapport, 1994). I 11 av fylkets 27 kommuner er det ikke foretatt noen registrering (pr. 1994). DN karakteriserer den eksisterende registreringen som tilfredsstillende med henblikk på variasjon i områder. I tillegg til de ni områdene nevnt i tabell 5, nevnes også kystlandskapet i Herøy, Ørsta og Hareid som viktige. Her finnes kystlandskap som tilhører regionen ”Vestlandets kystbygder” og ”Vestlandets ytre fjordbygder”.

Tabell 5. Større sammenhengende områder i Møre og Romsdal som karakteriseres som særlig viktige kulturlandskap i nasjonal målestokk. (etter DN-rapport, 1994).

Viktige naturtyper innen kulturlandskapet er artsrike veikanter, naturbeitemark, kystlynghei, hagemark, parklandskap, skogsbeiter, skrotemark, slåtteenger, slåttemyrer, store, gamle trær, kalkrike enger, erstatningsbiotoper, småbiotoper, grotter/gruver og fuktenger (DN 1999).

I jordbrukets kulturlandskap har det skjedd store endringer i vår tid, særlig med henblikk på endring i det biologiske mangfoldet (Ekelund 1997, Skogen 1992, Fremstad & Elven 1991). I fulldyrket eng og åker tilstrebes det å ha så få arter som mulig utover dem man ønsker å dyrke, dvs. en favorisering av utpregede monokulturer. Kantområder og restarealer fra tidligere mer ekstensivt jordbruk er meget artsrike naturtyper i kontrast til dette. Utviklingstrekk som har bidratt og bidrar til reduksjon av artsmangfoldet i jordbrukslandskapet er:

Dyrking av store, sammenhengende flater med fulldyrka mark.
Bruk av sprøytemidler.
Bruk av større mengder gjødsel.
Gjengroing/ tilplantning av beitemark.
Lukking av bekker.
Gjenfylling av grøfter og gårdsdammer.
Omdisponering til utbyggingsformål.
Fjerning av rydningsrøyser og steingjerder.

Andre kulturlandskap som beitemark og slåtteeng er også i endring. Disse kan være svært artsrike hvis de ikke har blitt tilført gjødsel (Ekelund 1997). Disse naturengene og naturbeitemarkene er på sterk tilbakegang på landsbasis, men kan restaureres ved rett skjøtsel. Åkerbruket medførte introduksjon av nye arter som rug (Secale cerale) og bygg (Hordeum vulgare). Andre menneskerelaterte aktiviteter som mølledrift og handel langs kysten førte også til innføring av nye arter. Skip som kom fra forskjellige deler av Europa hadde ofte med jord som ballast. Denne ble spadd i land der skipet skulle fylles med last. Dermed ble frø og planterester deponert og noen av artene klarte seg og klarer seg den dag i dag.

Andre typer av naturutnyttelse kan man finne spor av i form av gamle einerbakker, styvingstrær, hassellunder, hagemarker og park/allé landskaper. Disse er også viktige kulturlandskapstyper som kommunen burde kartlegge nærmere.

Ørsta er en av de største jordbrukskommunene i Møre og Romsdal. Hovedvekten i produksjonen består av grøntfôrproduksjon og husdyrhold. I 1993 var antallet bruk i drift 408 og utgjorde tilsammen 469 årsverk (Ørsta kommune 1994).

Viktige kulturlandskap i Ørsta

Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i Møre og Romsdal (1994) utpeker to områder i Ørsta kommune som særlig verdifulle.

Raudøya – Området ligger i landskapsregion 21 som omfatter ytre fjordbygder. Øya er ca. 1.5 km lang og innsnørt midt på. Kulturlandskapet har en utforming typisk for større øyer på Sunnmøre. Berggrunnen består av gneiss og høyeste punkt ligger på om lag 40 moh. Vegetasjonen er dominert av skog med innslag av kristtorn, osp, hassel, hegg, ask, svartor og morell. Deler av øya er også dominert av lyngmark. Lokalt dominerer grasmark der man tidligere har slått eller hatt et intensivt beite.
Det er funnet arkeologiske spor på øya som stammer fra steinaldertid. Øya ble fraflytta i 1955 og benyttes i dag til sauebeite. Beitetrykket er imidlertid lavt og siden øya ikke lenger blir slått er en del av kulturlandskapet nå i en gjengroingsfase. Et kulturlandskapsverneområde ble etablert på øya siden oktober 2000.

Nordangsfjorden-Nordangsdalen – Området tilhører landskapsregion 22, Vestlandets midtre fjordbygder. Området ligger ien bratt fjordarm av Hjørundfjorden i Ørsta kommune. Dalen er omringet av 1400 – 1700 m bratte fjell og området er preget av snøraspåvirkning, dvs. lite busker og trær klarer seg. Flere setre er lokalisert nedover i dalen. Stavbergseter tilhører de nordligste setrene, lokalisert ved Stavbergsvatnet. Vegetasjonsbildet er åpent med en einerbakke nord for setrene. Uraseter ligger også i et område med åpen vegetasjon. Botaniske forhold i dalen ble kartlagt i 1994 (Tabell 6 - Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1995). To hensynskrevende arter av beitemarkssopp ble funnet; rødskivevokssopp og Entoloma exile. I dag brukes Norangsdalen til sauebeite.

Tabell 6. Antall arter av karplanter og sopp i 2 seterområder i Nordangsdalen (Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1995).

I tillegg til disse to områdene utpekte en lokal arbeidsgruppe 7 kulturmarksområder som verdifulle (Ørsta kommune 1994).

Tabell 7. Lokalt viktige kulturmarksområder i Ørsta (Ørsta kommune 1994).

Noen publikasjoner som omtaler særlig seterdrift i Ørsta bør trekkes frem: Hjørundfjord bygdeboknemnd (1975) gir enfyldig beskrivelse av kulturhistorie og kulturlandskap langs Hjørundfjorden. Vegsund (1979) omtaler seterdriften i Romedalen og på Vartdalsetra. Moe (1980) beskriver seterlandskap og historie i Mosdalen, mens Øye (1980) gir en omfattende utredning om seterbruket og setrene i Ørsta. Brekke (1982) gir en tilsvarende omtale seterdriften på Mo. En utredning av kulturlandskapet i Bjørke/Skjåstaddalen, med hovedvekt på byggeskikk og bygningsvesen, er gitt av Dimmen (1982).