Skog i regionen

I Møre og Romsdal utgjør løvskog 48% av skogsarealet, 36 % er furu og granskog (i hovedsak plantet) dekker de resterende 16 % (Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1998). På 1700-tallet fantes det så og si ikke gran i Møre og Romsdal. I det siste århundret har det skjedd en sterk dreining i bruken av skogen. Treslagskifte til innførte barskogsarter som vokser raskere enn de stedegne er blitt vanlig, rask og høy produksjon er satt i fokus. Dette medfører driftsmetoder som flatehogst og økt bruk av maskinelt utstyr. Skogsplanting foregår som regel på de høyeste bonitetene (mest produktive områdene), som i utgangspunktet har den høyeste diversiteten både av treslag og andre planter. Mange arter knyttet til gammel skog er sårbare fordi disse er avhengige av kontinuitet for å formere eller etablere seg i et område. Kontinuitetsskoger er særlig verdifulle i en biologisk mangfold sammenheng. Med en kontinuitetsskog menes en skog som er gammel og relativt upåvirket av inngrep, og finnes på steder som er relativt beskyttet mot stormfellinger og skogbranner.
Verdifulle naturtyper i forbindelse med skog er i følge DN (1999) rik edelløvskog, gammel edelløvskog, bjørkeskog med høgstauder, kalkskog, gråor-heggskog, rikere sumpskog, gammel lauvskog, kystgranskog, kystfuruskog, bekkekløfter, brannfelt, og gammelskog/urskog.

Skog i Ørsta

I Ørsta er det hovedsakelig løvskogslier som dominerer i kombinasjon med planteskogsfelt. Bjørk er ofte det dominerende treslaget, men treslag som rogn, gråor og osp er vanlige. På gunstige lokalklimatiske lokaliteter domineres skogsbildet av edelløvtrær som alm, hassel, ask og platanlønn, mer sjelden med innslag av lind, bøk og eik, kristtorn og barlind. Feltsjiktet i slike skogstyper er dominert av varmekjære arter som krever fuktighet og god næringstilgang. Flere områder med edelløvskog er med i verneplan for edelløvskog i Møre & Romsdal [Les mer].

Furu er det naturlige bartreslaget i landsdelen, men det finnes lite furuskog i kommunen. Gran, derimot, har blitt innført og plantet over store arealer.

Rik edelløvskog er utbredt i fjordliene i Ørsta, bla viktige utforminger av alm-lindeskog, gråor-almeskog, kysthasselkratt og or/askeskog. Forekomster av kristtorn på Raudøya og barlind på Barlindneset er de største og mest vitale i fylket.
Rik edelløvskog forekommer særlig i bratte lier langs Hjørundfjorden, da gjerne som alm-lindeskog med en østlig utforming (Gaarder et al. 2001). 9 områder langs Hjørundfjorden ble undersøkt hvorav 3 ble foreslått vernet. Viktig grunnlagsmateriale for utvelgelsen av områder langs Hjørundfjorden og Storfjorden ble presentert av Folkestad & Bugge (1988).

Gammel edelløvskog forekommer vanligvis i bratte lier som ikke har vært dyrket opp, fra fjordnivå og opp til ca. 400-500 moh. Almetrærne i slike lier på Vestlandet bærer ofte preg av styving, men det er usikkert i hvilken grad det finnes nevneverdige forekomster i Ørsta.

Gråor-heggeskog og rikere sumpskog i Møre & Romsdal er såpass like som naturtyper og er derfor slått sammen til en kategori (Gaarder et al. 2001). Typen opptrer ofte som flommarkskog i flate dalbunner. Den største og best undersøkte forekomsten finnes i tilknytning til Holmane ovenfor utløpet av Ørstaelva. Området har også viktige ornitologiske og botaniske forekomster (Barlaup 1992, Wangen 1994, Ørsta kommune 1996, Kjoberg & Larsen 1998, Pettersen & Hallaråker 2001).

Gammel boreal lauvskog omfatter ulike typer skog der innslag av edelløvarter stort sett mangler. Denne naturtypen er vanlig i fjordstrøkene og domineres av bjørk, selje og rogn. Stor forekomst av døde trær er typisk i slike skoger og er viktig for biomangfoldet.